Jeg prøvde meg med gravemaskin for fire år siden (se bildet under). Det var ikke så lett. Det var som første kjøretur bak rattet med bil. Du føler at du bare er med og at bilen eller gravemaskinen ordner det den vil selv! Jeg har stor respekt for profesjonelle gravemaskinførere. At de tør å jobbe når de har et bratt underlag! Jeg følte meg uvel bare det begynte å være litt oppoverbakke og setet jeg satt på, sto i samme skråstilling. Det er imponerende å se hvordan proffene modellerer landskapet med stor presisjon. Det minner om å se en skulptør modellere i leire. Denne grabben står og venter på jobboppdrag på et område som er under opparbeiding. Den kan gjerne fortsette å ruste. Det går bra, for det er mye jern igjen før den må skrotes. Når jeg ser gjenstander med gap, støttenner og øyne, kan jeg ikke annet enn å tegne dem som levende vesener. Og i og for seg er det jo en del assosiasjoner her. Førere av gravemaskiner har et moralsk ansvar for å ta vare på naturen og samarbeide med de lover som gjelder for vern av natur og for vern av kulturminner. Akvarell: 19 x 23 cm.
