Jeg satt og malte ved Svartlagsdammen på Hallangen mens Einar fant en sjelden plante, vass-aloe, som han fikk høre om av en annen botanikerinteressert som vi møtte på butikken. Og ved siden av vass-aloe fant han planten froskebitt, som er svært sjelden i Norge. Mens jeg malte,kom en and svømmende. Den forventet vel at jeg skulle gi den mat, og da den ikke fikk noe, snudde den og forsvant. Den forårsaket vakre rolige bølger på dammen. Da begynte sangen "En villand svømmer stille" å sirkulere i hodet mitt. Jeg fant nå teksten på google. Den var sørgelig. Anden ble skutt og forsvant ned i dypet. Jeg spurte Einar om han kunne huske noe om denne sangen. Ja, det var en av gjengangerne på radioens mandagskonsert "Ønskekonserten". Det er da utrolig at mange ville høre denne sørgelige sangen, uke etter uke. Og nå sliter jeg med å få den vekk fra hodet. Jeg har fått et råd mot den slags. Det er å tenke på "Ja vi elsker". Den skal ha en god virkning på å fjerne en melodi som har tatt overhånd. Diktet heter ”Søfuglen”, og er skrevet av J.S. Welhaven.